Tusen takk til alle som ville stå sammen med oss mot hatet under minnemarkeringen sist torsdag. Espen Evjenth holdt en tale som gjorde inntrykk på mange av oss. På en ettertenksom og tydelig måte satte han ord på fellesskap, minne og det ansvaret vi har for hverandre. Her deler vi talen i sin helhet:
Tale 25. juni 2026
I dag er det fire år siden terroren rammet.
Akkurat her.
Jeg har gruet meg til dagen. Til følelsene og
bildene som kommer tilbake.
Men, jeg har også gledet meg til å stå her
sammen med dere.
Vi var nesten 600 her den kvelden. Ute i gata,
inne på barene, eller i køen på burgersjappa.
Det var en nydelig sommerkveld, der vi sto og
nøt de siste øyeblikkene, intetanende og
glade før det plutselig smalt.
Nå står vi her igjen. Hetero, homo, cis og
trans. Og mye mer enn det.
Vi er de som var der, de som kunne ha vært
der, og alle de som velger å stå her med oss.
Det er ikke bare traumet vi har til felles. Vi
deler også et fellesskap.
I dag minnes vi det som skjedde, de vi mistet
og alt som gikk tapt i terrorangrepet.
Det er mange som fremdeles ikke har fått den
helsehjelpen de har behov for etter
terrorangrepet. Hvis det gjelder deg, så går
det an å kontakte oss. Vi lover å prøve å
hjelpe deg med å finne frem til hjelpen.
Det er også mange som fremdeles går og
lurer på om de har rett på erstatning. Dere har
ventet alt for lenge. Vi gjør det vi kan for å
legge press på at de sakene skal få en
avklaring.
Dagen i dag er for alle oss som ble rammet av
terroren. Jeg må likevel snakke om
motivasjonen bak. Om at angrepet var rettet
mot skeive.
Jeg hadde håpet at 25. juni skulle bli et
vendepunkt her i Norge. For måten vi tenker
på hverandre, og for måten vi snakker om
hverandre. Sånn er det ikke blitt.
For mange skeive føles det litt mørkt nå. Selv
om støtten øker, og rekordmange markerer
pride, er motstanden hardere og mer synlig.
Hatkriminaliteten er høy. Holdningene er
dårligere, særlig blant unge menn. Og det er
opprørende hvordan mange snakker om
skeive i mediene, rundt kjøkkenbordet og på
internett.
Hatet kommer ikke fra ingensteds. Det finnes
organiserte krefter som jobber for å så
splittelse.
Jeg nekter å gå med på at man skal hive
transpersoner ut av den skeive
rettighetskampen, fordi noen tror at flere vil gå
i Pride da.
I mange år har konservative stemmer i Norge
hevdet at de ikke har noe mot homofile, men
at de er mot foreningen Fri. Det bekymrer
meg at det er blitt vanligere for skeive å si det
også. Om den viktigste
rettighetsorganisasjonen på feltet.
Når hatet blir høylytt er det fristende å gå litt
stille i dørene. Jeg tror at det er dumt. Jeg tror
at tida er inne for å bruke stemmen.
Hvis ikke risikerer vi å få feige politikere, som
heller vil beskytte seg selv enn å stå opp for
det som er riktig.
Hvis ikke risikerer vi medier som blir enda mer
konfliktsøkende enn de er i dag.
Hvis ikke risikerer vi at skeive liv i Norge blir
mer utrygge.
Og et samfunn som er utrygt for skeive er
mindre trygt for alle.
Men nok om hatet.
Jeg har skrevet et dikt til i dag. For å prøve å
gi dere noe fint å ta med dere inn i sommeren.
Diktet heter hender.
Hender
Hånda mi fant hånda di
For trygghet og for glede
For oss to fine
Deg og meg
Der alle kunne se det
I gata vårres
I en by
Som rommet all vår uskyld
Var hånda mi og hånda di
En selvsagt, rå idyll
Skygger kom, som skygger gjør
Litt umerkelig og sakte
Et blikk, et ord, en følelse
Av at lykken vår ikke var å akte
Vi kan ikke holde her, sa du
Vi kan ikke holde nå
Så kom skuddene óg, og hva som var trygt
Var ikke lenger til å forstå
Men hender må holdes
Og vi gjør det igjen
Vi har flere grunner nå
I trass og spit mot hat og vold
Selv om noen måtte glo
Hånda mi holder hånda di
For tryggheten og gleden
For oss to fine
Deg og meg
På vegne av kjærligheten
